Nigella Lawson, du er ingen i sammenligning med denne kvinnen!
Ok, jeg innrømmer det. Det er en forfatter på Cappelen Damm som jeg synes er høyst irriterende. Hun er selvsagt smart og velformulert, med mange bokutgivelser bak seg. Så er det noe med … alt. Håret er skinnende, huden gyllenbrun. Hun er halvt italiensk og selvsagt ekstremt pen. Hun giftet seg med sin høye og mørke redaktørmann i det som i følge bildene må ha vært tidenes italienske bryllup. Hun bor i et vakkert kråkeslott og har store røde epler i hagen som hennes velse pikebarn løper barføtt rundt i på late sommerdager. Hun ser ut som en stjerne når hun er på forlagsfest, men liker best å stå foran sin rustikke kjøkkenbenk og lage pai av selvplukkede kirsebær. Argh!
Da jeg så Mariangela Di Fiores siste utgivelse, «Min italienske bestemors kjøkken«, tenkte jeg som man ofte kan gjøre når ekstremt vellykkede mennesker har gjort noe nytt: «sikkert kjedelig».
Vel, jeg har endret mening.
Det vil si, Mariangela er fremdeles irriterende. Men jeg synes kokeboken hennes er fantastisk. Etter å ha bladd i den og plutselig befunnet meg fordypet i gamle familiefotografier og hjerteskjellsoppskrifter, tålte jeg plutselig skjønnheten som står avbildet mellom ikoniske vespaer og solmodne tomater. Hvor enn mye trøst det kan ha vært å tenke at den italienskheten sikkert er påtatt, viser boken tvert i mot at dette er ekte saker. Og nettopp derfor klarer også jeg å fremkalle duften av fisketorget og stemmen til den skurkeaktige handelsmannen Don Luigi.
Jeg sier derfor som VGs anmelder, Karoline Flåm:
«Dette er en nostalgisk og nesten rørende kokebok. Di Fiore byr rikt på sin personlige historie og sine barndoms minner fra et fargerikt Napoli. Som leser kan du nesten kjenne sjø- og råvarelukten springe ut av oppskriftene. Her finner du både kjente klassikere, men også en rekke spennende retter som trolig er ukjente for de fleste av oss. Hva med krabbepasta, skjærsildsegg eller «horepasta»? Innholdsfortegnelsen kunne vært langt mer brukervennlig (supper, desserter, salater osv. i stedet for «en dag på stranden», «nonnens avskjedsmeny» og lignende). Men her er masse inspirasjon og gode retter for italienskvennlige, norske kjøkken.»
Mariangelas italienske bestemor og matinspirasjon, Nonna.
Her er teksten som hører til noen deilig pastaoppskrifter:
En nonna utenom det vanlige
Selv om det alltid bugnet av mat på Nonnas kjøkken,
og det alltid var folk på besøk, så var hun
slett ikke alltid blid. Som regel var hun sint. Ja,
Nonna kjeftet og smelte hele dagen. På naboene,
på kusinene mine, på tantene og onklene mine,
på mannen i butikken, på presten, på frisøren, på
slakteren – og ikke minst på bestefar, Nonno. Hun
hyttet med neven og skrek ut med høy, skjærende
stemme, trampet hardt i gulvet og sa de styggeste
banneord. Så sint var Nonna at hun havnet i fengsel to
ganger. Den ene gangen slo hun ned en dame med
paraplyen sin fordi hun mente han flørtet med
Nonno. En annen gang bannet og svertet hun
sånn til politiet – fordi hun mente at de hadde
behandlet en person urettferdig – at de plasserte
den lille, tynne kroppen hennes mellom seg på
motorsykkelen og kjørte henne rett i kasjotten.
Hun ble ikke noe blidere av det.
Hvis ikke Nonna var fornøyd med varene hun
fikk i butikken, kastet hun dem i fleisen på den
stakkars kjøpmannen, som alltid ble blek når
han så henne komme inn i butikken. Og nabo-
ene i leiligheten over turte knapt gå over gulvet,
for bare Nonna hørte skrittene deres over hodet
sitt, så hentet hun feiekosten og banket den det
hardeste hun kunne opp i taket, fordi hun mente
de trampet med vilje. Til og med presten var redd
for Nonna. Når hun troppet opp i finkjolen sin på
søndagene, sank han sammen i skuldrene.
– Syv sønner har jeg fått, den ene dummere
enn den andre, sa Nonna alltid mens hun kysset
pappa på den blanke skallen hans. Han var yndlingsbarnet
hennes, rett og slett fordi hun syntes
han var den peneste av dem.
– Din far er den eneste vakre sønnen jeg har
fått. Se på resten, stygge som juling er de, sa hun
og nikket mot onklene mine, som bare sukket oppgitt.
Men med en gang de inngiftede tantene mine
var i nærheten, så var det dem det gikk ut over.
– Jeg skjønner ikke hvordan mine vakre, flotte
sønner kan ha giftet seg med sånne hurper, sa
hun da. Hun klaget over kusinene mine også. Enten
var de late, eller de bråkte for mye. Enten kom
de for lite på besøk, eller så kom de for mye. Men
dersom noen andre kritiserte dem, tok hun dem
raskt i forsvar.
– Det fins ingen bedre enn mine barnebarn.
De er fantastiske! sa hun når hun trodde de ikke
hørte. Den eneste Nonna aldri var sur på var meg.
Hver gang jeg kom fra Norge, var hun alltid like
fornøyd.
– Du, Mariangela, du er spesiell, du, sa hun
alltid. Mest sannsynlig fordi hun så meg så sjelden
og derfor aldri fikk tid til å irritere seg over meg.
Eller var det kanskje fordi jeg alltid langet i meg
av maten hennes som skulle det være mitt siste
måltid? Det er nemlig få ting som gleder en napolitansk
Nonna mer enn at barnebarna forsyner
seg grådig av maten de serverer.
